Min historie

© Pimthida - bee
Gjengitt under Creative Commons-lisens CC BY-NC-ND 2.0

Jeg har alltid visst at jeg vil bli mamma. Jeg kan faktisk ikke huske noe tidspunkt i livet der jeg har tenkt noe annet. Jeg har alltid hatt barn i livet mitt, småsøsken, nabobarn og barn på jobben.

Hvordan jeg har tenkt at jeg skulle få barn, det har derimot svingt litt. Da jeg var liten husker jeg at jeg tenkte at jeg ville skille meg etter at jeg fikk barn, fordi det virket så deilig for mamma og pappa å ha annenhver uke med og uten barn. Som ungdom fikk jeg vite at jeg har endometriose, og det gjorde at jeg som ung voksen tenkte en del på å få barn gjennom adopsjon. Det jeg alltid har vært sikker på var at jeg skulle være ung når jeg fikk barn, og siden tidlig i 20-åra har spørsmålet "vil han bli en bra pappa?" vært et av de viktigste kriteriene for valgt av kjæreste.

De siste årene før jeg tok beslutningen om å få barn alene var jeg stort sett singel. Jeg kunne nok funnet meg en kjæreste hvis jeg ville, men jeg kjente at jeg ikke var så særlig motivert. Jeg hadde det bra med studie, venner og hobbyer. Jeg syntes det var litt skuffende at årene gikk, og at jeg ikke fikk oppfylt drømmen om å få barn tidlig, men jeg var student og det var ikke aktuelt å gjøre noe med det på det tidspunktet.

Så ble jeg ferdig å studere, jeg flyttet hjem, fikk meg en jobb og etterhvert en egen leilighet. Alt lå til rette for barn, og jeg bestemte meg for at jeg måtte begynne å date. Problemet var bare at jo mer jeg tenkte på det, jo mer kjente at jeg ikke egentlig hadde lyst på en kjæreste, jeg hadde bare lyst på en som ville lage barn med meg. Jeg satt på date og funderte på hvordan samarbeidet ville bli hvis vi fikk barn og så gikk fra hverandre - et dårlig utgangspunkt for en ny kjæresterelasjon.

Den endelige beslutningen kom en dag jeg var på hytta. Jeg elsket å være på hytta da jeg var liten, og mens jeg gikk rundt og tenkte på alle tingene mine barn skulle gjøre her i fremtiden, så la jeg merke til at det ikke var en mann i noen av de drømmene. Når jeg drømte om fremtiden drømte jeg bare om barn. For meg ble det et vendepunkt der jeg fullt ut omfavnet at jeg ville ha barn alene. Sånn føltes det ut:

© RK Photography - Autumn happiness
Gjengitt under Creative Commons-lisens CC BY-NC-ND 2.0

Fordi jeg ennå var relativt ung og formodentlig fertil da jeg tok beslutningen om å reise til Danmark, følte jeg at jeg hadde tid til å vente noen år mens jeg forberedte meg, først og fremst økonomisk. I de siste årene har jeg derfor spart penger og gjort research, men nå er ventetiden snart over. Det vil si, når jeg begynner å prøve begynner en annen type ventetid. Det blir en mer aktiv tid med behandlinger og beslutninger, men også kanskje en vanskeligere tid hvis ting ikke blir som man håper. De fleste tror og håper jo at de skal bli gravide på første forsøk, men jeg forsøker å innstille meg på at dette er en prosess der ting kan ta tid.