Korona-stopp

© Joe A. Kunzler - Climbing Into the Sky

Gjengitt under Creative Commons-lisens CC BY-NC-ND 2.0

Jeg var et par måneder unna å reise til Danmark da korona-krisen kom for fullt. I løpet av bare noen få dager i midten av mars stengte plutselig Danmark grensene sine, mens Norge iverksatte dramatiske tiltak for å holde befolkningen innendørs. Siden det har det føltes som en berg- og dalbane av motstridende beskjeder, og jeg rives mellom håp, skuffelse og resignasjon.

I en usikker tid med mye motstridende informasjon blir de nettverkene som finnes for oss selvstående prøvere og lengtere veldig viktige. Vi deler hva slags informasjon vi har fått av våre respektive klinikker, forsøker å forstå den informasjonen som finnes i nyhetsmediene, og deler frustrasjonen vår med hverandre. Raskt etter at Danmark stengte grensene fikk noen beskjed fra klinikkene sine om at de kunne få et dokument fra klinikken som gjorde at de likevel fikk reise inn i Danmark. Noen uker senere fikk imidlertid de danske klinikkene beskjed om å stenge, og en stund gjennomførte de nesten ingen behandlinger. Etter påske fikk de tillatelse til å åpne igjen, og i et par dager steg forhåpningene, før det viste seg at klinikkene hadde fått beskjed om at fertilitetbehandling ikke var god nok grunn for å krysse grensen inn til Danmark. Jeg hadde høye forhåpninger til at Danmark skulle åpne grensene sine i dag, 10.mai, men det håpet ble knust på fredag, da de erklærte at de holder stengt til i alle fall 1. juni.

Jeg prøver å innstille meg på at det kan ta lang tid før jeg får reise til Danmark, men hver gang jeg får positive nyheter, så får jeg høyere forhåpninger igjen, før det kommer en ny skuffelse. Det er en usikkerhet det er slitsomt å leve med. At norske Stortinget samtidig skal stemme over endringer i bioteknologiloven bidrar til enda mer usikkerhet for meg - hva vil de bestemme seg for? Når blir en eventuell lovendring iverksatt? Burde man kontakte norske klinikker eller holde seg til Danmarks-planene sine?

Akkurat nå svinger det veldig for meg, og jeg får trening i å leve i rommet mellom håp og skuffelse som jeg ærlig talt trodde jeg ikke skulle få før jeg var i gang med selve behandlingen. På mange måter tror jeg svingningene mellom forhåpningen om at et forsøk har lykkes, og skuffelsen når man ikke ble gravid, kan kjennes ganske likt ut som de svingningene jeg opplever nå. Forhåpentligvis er det ikke en forsmak på hva jeg har i vente - jeg håper jo at forhåpningene mine skal innfris når jeg først får begynt behandling.